Virker kognitiv terapi?

Kognitiv terapi er en behandlingsmetode som opplever stor popularitet. Mange personer etterspør kognitiv terapi fordi de er blitt informert om at den er mer effektiv enn andre etablerte behandlingsmetoder. Det er lite som tyder på at dette stemmer.

Hva går kognitiv terapi ut på?

Hovedidéen i kognitiv terapi er at vår psykiske velvære langt på vei avgjøres av hva vi tenker om oss selv og verden. Hvis vi vurderer oss selv på en negativ måte, som for eksempel at vi er inkompetente eller uønskelige av andre, vil vi over tid stå i fare for å utvikle angst, depresjon og andre psykiske plager. En hovedpåstand i kognitiv terapi er at slike negative selvvurderinger som regel er gale eller sterkt overdrevne. Hvis pasienten med hjelp fra en behandler utforsker disse selvantagelsene på nytt og utvikler et mer realitetsorientert syn på seg selv, vil plagene svekkes eller forsvinne helt.

Et annet sentralt ledd i kognitiv terapi er at pasienten i praksis må prøve ut de nye innsiktene og erfaringene som han eller hun får i behandlingen. Derfor vil man få hjemmelekser av psykologen hvor man skal oppsøke det som har vært vanskelig og som man har unngått. For eksempel vil en person som er redd for å ta ordet i en offentlig forsamling få nettopp i oppgave å snakke i slike sammenhenger. Hensikten er at pasienten gjennom å utsette seg for det som er vanskelig vil oppdage at oppgaven gikk bedre enn fryktet på forhånd. Samtidig vil man oppleve økt mestringsfølelse, og med gjentatte øvelser vil man gradvis miste sin frykt. Kognitiv terapi (også kalt ”Kognitiv adferdsterapi”) ble først utviklet av den amerikanske psykologen Albert Ellis i begynnelsen av 1950-tallet. På det tidspunktet hadde Ellis mistet troen på psykoanalysen, som han opplevde som langtekkelig og ineffektiv. Han ønsket å skape en metode som ga resultater raskt. Noen år senere utviklet psykiateren Aaron Beck en lignende tilnærming til psykiske plager og døpte modellen til nettopp ”Kognitiv terapi”.

 

Hva sier forskning om behandlingsmetoden?

Kognitiv terapi er gjennom flere tiår blitt nøye forsket på, og et stort antall studier har fastslått dens effektivitet for mange ulike psykologiske plager. Dette gjelder spesielt for milde og moderate depresjoner, panikklidelse, OCD og generalisert angst. Metoden er nå etablert i de fleste vestlige land, og blir anbefalt av helsemyndighetene både i USA og Europa for behandling av psykiske lidelser.

Mange personer, både på bruker- og behandlersiden har fått det inntrykket at kognitiv terapi er overlegen andre psykoterapeutiske modeller. Dette skyldes ikke minst sterk promotering. For eksempel uttalte nylig Judith Beck, en berømt kognitiv terapeut følgende: “All psykoterapi er ikke det samme! En spesiell type, kognitiv terapi har flere hundre forskningsstudier som demonstrerer dens effektivitet for en rekke psykiske lidelser og mange medisinske tilstander med psykologiske komponenter. Ingen annen form for psykoterapi er blitt validert like mye med forskning. Hvis jeg hadde et medisinsk problem, som for eksempel problemer med å puste, ville jeg ha gått til min lege og spurt etter den behandlingsformen som forskning har vist å være mest effektiv. Det samme burde gjelde for emosjonelle problemer også.” Problemet med dette og lignende utsagn er imidlertid at de er gale. Her blander Beck repliserbarhet med effektivitet. Det er antagelig riktig at kognitiv terapi er den psykoterapimetoden som er mest forsket på. Dette er likevel ikke det samme som at den er mer effektiv enn andre terapier. I kognitiv terapis tilfelle betyr dette at man har gjentatt det samme eller lignende forskningsprosjekter mange ganger og man har kommet frem til omtrent samme resultat hver gang. I studier hvor man sammenligner ulike terapiformer, finner sjelden at kognitiv terapi er overlegen de andre.

En forklaring på dette kan være at de tilsynelatende forskjellige metodene i praksis har mer til felles enn det som i teorien blir fremhevet. I tillegg er det slik at mange psykologer bruker elementer og teknikker fra to eller flere ulike modeller. Nettopp dette poenget er blitt observert i forskning. I en studie hvor et ekspertpanel fikk se videoopptak med ulike psykologer, viste det seg å være meget vanskelig for dem å bedømme hvilken modell psykologene brukte i sitt arbeid. I en annen interessant studie hvor man delte terapeutene i grupper ut i fra hvilken metodetilhørighet de hadde, fant forskerne ut at kognitive terapeuter ikke var de som benyttet seg mest av kognitive teknikker. Andre har trukket i tvil hele idéen om at det er endring i personenes tankemønster som er årsaken til at psykoterapi er hjelpsom. Kritikere av kognitiv terapi hevder at det er helt andre faktorer, som for eksempel terapeutens støtte og empati og utforsking av følelser er det som fører til bedring. Disse kritikerne kan støtte seg til flere studier som viser at det ikke er endring i tankemønster som fører til bedring hos pasientene. Tvert imot synes slike endringer å komme i etterkant av en følelsesmessig forbedring. Skal man tro disse studiene, er det altså hvordan vi føler oss som avgjør hvordan vi evaluerer oss selv.

 

Ny former for kognitiv terapi

Misnøye med kognitiv terapi synes også å ha oppstått innad blant tilhengerne av behandlingsmetoden. I de seneste årene er det dannet ulike nye terapimodeller som bryter med tradisjonell kognitiv terapi. Dette gjelder modeller som Metakognitiv terapi, Mindfulness, Skjematerapi, Aksept- og forpliktelsesterapi, og flere. Felles for alle disse nye variantene er idéen om at det ikke er innholdet i våre tanker i seg selv som avgjør hvordan vi har det, men hvordan vi velger å forholde oss til dem. På nåværende tidspunkt er det imidlertid høyst usikkert om disse nye kognitive terapiene er mer effektive enn den tradisjonelle varianten. Til tross for kritikken fortsetter kognitiv terapi å være en aktuell behandlingsmetode. I tillegg blir den stadig oftere anvendt i forhold til problemområder hvor den tidligere ikke er blitt benyttet. Dette gjelder for eksempel psykose, bipolar lidelse og personlighetsproblematikk.

Oppsummert kan man si at kognitiv terapi er en dokumentert og effektiv behandling for en rekke psykiske plager. Samtidig fins det andre behandlingsmetoder som er like effektive. Med mindre man har spesielle preferanser for kognitiv terapi, er det derfor ikke nødvendig å spesifikt oppsøke denne metoden.