Utbrenthet: Veier inn og ut av den


Personer som lider av utbrenthet bruker ofte betegnelser som «tom» eller «utmattet» for å beskrive hvordan de har det. Med riktig type hjelp kan man komme seg ut av plagene.


Personer som lider av utbrenthet bruker ofte betegnelser som «tom» eller «utmattet» for å beskrive hvordan de har det. I motsetning til andre psykiske plager, oppstår utbrenthet utelukkende i kontekst av arbeidslivet. Der man tidligere har sett tilstanden hos personer innen helse- og omsorgsyrker, rapporteres problemet i dag i økende grad også innenfor områder som ingeniør, finans og eiendomsmegling. Med riktig type hjelp kan man ikke bare komme seg ut av plagene, men bruke erfaringen til å lære seg selv bedre å kjenne og oppleve økt mestring i livet.

“Jeg vil flytte ut på landet og jobbe mutters alene, langt unna andre mennesker”, sa Daniel første gang vi møttes på mitt kontor. Som en mann i slutten av 40-årene forstod han ikke hvordan han hadde orket å bo i Oslo hele livet. Han skjønte heller ikke hvorfor han hadde utdannet seg til å bli økonom, og han skjønte ihvertfall ikke hvorfor han hadde takket ja til å bli mellomleder i bedriften der han jobbet.

I løpet av det siste året hadde han stadig oftere sittet uvirksom på jobb og stirret i PC-skjermen mens bunken med arbeidsoppgaver vokste. Smerter i nakken, skuldre og korsryggen ble stadig verre. Han hadde begynt å avlyse avtaler med venner og familie – hadde ikke overskudd til å sosialisere seg. Om natten lå han våken og bekymret seg over alle arbeidsoppgaver som han ikke hadde rukket å utføre. Fortvilelsen og nedstemtheten ble stadig sterkere. Han forstod ikke hva det var som feilet ham. Men da fastlegen, etter gjentatte undersøkelser og samtaler, brukte betegnelsen “utbrent” om hans tilstand og ga ham informasjon om dette, begynte ting å demre.

Anslagsvis 15% av arbeidstagere i Norge blir rammet av utbrenthet. Tilstanden kjennetegnes ved fysisk utmattethet, symptomer på både angst og depresjon, smerter og plager som ikke kan forklares med somatiske undersøkelser og tendensen til å isolere seg sosialt. Utbrenthet er resultatet av en prosess som pågår over lengre tid hvor en person forsøker å håndtere ugunstige eller direkte skadelige forhold på arbeidsplassen. I tillegg til selve innholdet av arbeidet, dreier slike forhold seg om dysfunksjonell ledelse og dårlig sosialt miljø på arbeidsstedet.

Ett av de typiske kjennetegnene på utbrenthetsskapende arbeidssteder er tvetydelighet rundt innhold og fordeling av arbeidsoppgaver blant de ansatte. Ofte pålegges personene meget stor arbeidsmengde. I tillegg er det mangel på anerkjennelse og belønning av god arbeidsinnsats. Mange ganger er det også mangel på adekvat forum hvor de ansatte kan uttrykke følelser og frustrasjon, og motta støtte og hjelp. Som en konsekvens av disse forholdene oppstår det interne konflikter, og mange kan oppleve arbeidsplassen som urettferdig.

De indre individuelle reaksjonene på et slikt arbeidsmiljø vil i mange tilfeller først være redusert arbeidsglede og tap av mening og verdi med de oppgave som man utfører. I takt med dette senkes også opplevelsen av å være produktiv og kompetent.Typisk vil man i slike situasjoner først forsøke å løse problemet alene. Man påtar seg ekstra arbeidsmengde og ansvar og begynner å jobbe på kveldstid og i fridager. Ved å øke sin egen innsats, forsøker man å unngå konflikter og redusere eget stress. Noen forsøker også å løse konflikter blant andre ansatte med å innta en meglerrolle. Disse velmente forsøkene vil imidlertid ikke gi ønskede resultater, og alt man oppnår er å bli stadig mer desillusjonert og sliten. I fritiden vies mye tid til å tenke på uløste problemer på jobb. Man begynner å grue seg til neste arbeidsdag. Samtidig blir søvnkvaliteten dårligere, og kroppen begynner å si i fra i form av konstant tretthet, tinnitus (øresus) og tilsynelatende uforklarlige smerter – spesielt i rygg, skuldre og nakke.

Den fortvilte følelsen går gradvis over til å bli oppgitthet. Man begynner å distansere seg fra jobben og arbeidskolleger. Å bli kynisk og å undertrykke tilhørighetsfølelse til arbeidsstedet gjenstår i en slik situasjon som den eneste strategien for å beskytte seg selv. Samtidig retter man et negativt kritisk blikk innover og begynner å vurdere seg selv som inkompetent på jobb.


Utbrent


I begynnelsen av vårt samarbeid, jobbet Daniel og jeg med å lære ham igjen å legge merke til kroppens signaler. I en periode var det riktig for ham å sykemelde seg fra jobben for å hvile og “lade batteriene”. Samtidig ble det viktig for oss å utforske årsaken bak de uheldige mestringsstrategiene som hadde ført ham inn i problemene. Hvile i seg selv var viktig, men ikke en tilstrekkelig behandling av Daniels plager. Uten å forstå sine egne reaksjoner og uten å bli bevisstgjort sin egen rolle i å bli utbrent, ville han antagelig havne i samme situasjon på nytt neste gang.

I møte med utbrente personer, anbefaler ofte behandlere tiltak som hvile, ferie, fysisk trening, medikamentell symptombehandling og lignende som kur. Disse er i mange tilfeller gode forslag, men dessverre ikke tilstrekkelig hvis målet med behandlingen inkluderer det å hjelpe den utbrente til å finne tilbake selvtilliten og å forebygge fremtidig tilbakefall av plagene.

En stor mengde forskning viser at utbrenthet er først og fremst et situasjonelt problem på arbeidsplassen, og ikke en individuell sårbarhet hos enkelte ansatte. Derfor bør fokus være på å legge til rette et arbeidsmiljø som forhindrer denne typen problemer. I en behandlingssammenheng vil fokus likevel være på de personlige reaksjonene som førte frem til utbrenthet. Den utbrente bør sammen med behandler finne svar på en del sentrale spørsmål som: Hva slags konsekvenser var det jeg forsøkte å avverge ved å godta eller selv initiere økt arbeidsmengde? Når sluttet jeg å lytte til signalene fra kroppen? Når sluttet jeg å ta egne følelser på alvor, og hvorfor? Hvorfor sluttet jeg å si i fra til ledere og kolleger hvordan jeg hadde det? Og hvis jeg gjorde det, hvorfor ga jeg opp når de ikke tok meg på alvor?

En slik selvransakelsesprosess er ingen lettvint løsning på problemet. Den krever betydelig dedikasjon fra både den rammede og psykologen. Men den er ikke til å komme utenom hvis ønsket er dyptgående positive endringer som man kan ha glede av i lang tid.


Daniels navn og biografiske data er forandret for å ivareta hans anonymitet.